musikk nord for den artiske sirkel

av Tore Stemland

Det var en gang et musikkblad i Norges land som het PULS. De var det ledende musikkbladet (Nye Takter må ha oss unnskyldt), og naive som vi nordlendinger var, så trodde vi at de bedrev seriøs journalistikk. Så feil kan man ta. Brått ble vi som bodde nord for Trøndelagsgrensen, vekket opp fra vår Tornerosesøvn i et nummer av Puls i ‘82. Her hadde de et flammende oppgjør med (hva disse seriøse rocke-journalistene i Oslogryta anså som) nordnorsk rock. Bandnavn som Zoo, Unit Five, January og dets like ble brukt som bevis for at det ikke fantes rock i de nordligste fylkene i Norge. En påstand som selvfølgelig førte til stor oppstandelse her nord. Både lokalpressen og de få musikkfanzinene som fantes her oppe reagerte med vantro og harme. Men brydde Oslopressen seg om et bølgeskvulp fra nord? Å neida. D’herrer der sør visste da så meget bedre hva som skjedde her nord enn vi selv. At band som Karlsøy Prestegaard, Søt Hevn, Norgez Bank, Hjertesvikt A/S m.fl. hadde gitt ut plater, og fått gode kritikker i både Puls og Nye Takter, så ikke ut til å affisere Pulsredaksjonen nevneverdig.

Rognan Handballag med publikum

Reaksjonene her nord kom da også som perler på en snor. Vi var jo ikke dummere enn at vi raskt forsto at denne kritikken fra Puls, prellet av som vann på gåsa. Her måtte det sterkere krutt til. Bodøselskapet B.Rock, som hadde gitt ut Hjertesvikt A/S sin debut-ep i ‘81, satte i gang et initiativ for å lage en samler som skulle motbevise Puls sine påstander om nordnorsk rock. Tor Olav Andreassen, B.Rocks alter ego, tok så kontakt med fanzina Gakk og dets redaktør; Jan Martin Jensen. Sammen satte de seg ned for å kartlegge hva som måtte gjøres og om dette var økonomisk gjenomførbart. De fant raskt ut at de ville konsentrere seg om Nordland fylke nord for Saltfjellet, da det var dette geografiske området de hadde de fleste musikalske kontaktene sine i. Invitasjon ble sendt ut og til slutt hadde de nok bidrag til å sette sammen en samler som skulle motbevise Puls sine tåpelige påstander om nordnorsk rock.

Det må nevnes at på dette tidspunktet fantes kun én samler med nordnorske artister. Det var rock og vise festivalen Draugens sin samler, som inneholdt lite rock. Høsten ‘82 kom så samlerene Maratonrock ‘82 (Igloo) mc (kun Bodø band) og Bankhjørnet (Tromsø sparebank) mc (kun Tromsø band.) Begge disse var preget av lite kreativitet og var nok godt ment. Dessverre viste et dvaskt rockemiljø, med noen positive unntak i Hjertesvikt A/S og Norgez Bank sine bidrag. Tiden var overmoden for en nordnorsk samler som kunne vise at det grodde som aldri før. Med dette utgangspunktet ble Null Problem unnfanget.

Da bidragsyterne var bestemt, begynte arbeidet med å få festet musikken deres til lydbånd med så gode lydopptak som mulig - uten å gå i studio. For det første var det langt mellom studioene i NordNorge, for det andre var studioer dyre. Portastudioene ble flittig brukt og flere konserter ble tapet. Dette, samt  "øvingslokale-studio" opptak, er grunnlaget for lyd opptakene. Samtidig ble kunstneren Runar Karlsen headhuntet til å gjøre coveret. Da alt av materialet forelå, ble samleren satt sammen tidlig på høsten ‘82.

Geografisk fordelte bandene seg mellom Bodø (Hjertesvikt A/S, Mitti Skritti, Peder Pung og de Kåte, Rognan Håndballag og Termisk Sammenbrudd), Fauske (Hemma Vækst og Sekunda Mannsværk) og Narvik (Jeg Falt, Krim. U., Motstandsbevægelsen, Schlumsøstrene og Total Undergang). Det kunne med hell vært tatt med en rekke andre band fra NordNorge, men slik ble det altså ikke. Hensikten bak denne nyutgivelsen av Null Problem er å gjøre den tilgjengelig for de som er genuint interessert i undergrunnsmusikk. På denne utgivelsen blir det også noen bonusspor med bidrag som enten har vært utgitt tidligere Svartedauen (Rognan), Slakt (Narvik) og Nacent Liw (Harstad) eller kun har figurert på demoer; Skjit-Lars (Bodø).

Utgivelsen Null Problem kom endelig i handelen i romjula ‘82, og ble en forsinket julegave til mange. Og for en julegave. Her fikk vi perler innen de fleste rockesjangerne. Mangfoldet i de musikalske uttrykkene og ikke minst kvaliteten på disse var det beste svaret Puls kunne ha fått på sitt utspill om nordnorsk rock. Kritikerne var da heller ikke i tvil. En av de første, faktisk den engelske musikkavisen Sounds, som da var Englands tredje største skrev 19/3-83 bl.a. dette "...It is a bit like listening to the second «Live at the Roxy» album but with the lyrics translated into Norwegian..." De norske kritikkene var varierte. Som ventet var Oslomediene noe lunkne, mens i "Det høye nord" var mediene, og da spesielt fanzinene, både stolt og imponert over utgivelsen.

Salget av Null Problem gikk over all forventning, og 1. opplaget på 500 kassetter revet vekk. Ett nytt opplag på 300 kassetter ble trykt opp. Samtidig ble det rettet opp en del en feil på koveret. Alt i alt kan man si at utgivelsen av Null Problem ble en salgsuksess - mot alle odds.

Ideen med å gjenutgi Null Problem har eksistert lenge. Man kan nu som lytter bare konstatere at samlingen har tålt tidens tann og fremstår i dag som en av de viktigste dokumentene over nordnorsk rockemusikk. Den som har tatt på seg ansvaret for å vidreformidle denne skatten til nye generasjoner er det lille undergrunnselskapet Snack Ohm Tapes. Dette selskapet har utgitt et titalls utgivelser og kan nå altså glede verden med en ny.... 

Latest Update: 1999-03-21